1940-49: Old Trafford i ruiner

Old Trafford bombet

Matt Busby overtar

1940-årene er kanskje det viktigste tiåret i Manchester Uniteds historie. Klubbens kurs ble trolig radikalt endret ved ansettelsen av Matt Busby som manager.

United i liga og cup

Factbox-line 1939/40: Krigsserien, nr. 4
Factbox-line 1940/41: Krigsserien, nr. 7
Factbox-line 1941/42: Krigsserien, nr. 1
Factbox-line 1942/43: Krigsserien, nr. 6
Factbox-line 1943/44: Krigsserien, nr. 9
Factbox-line 1944/45: Krigsserien, nr. 9
Factbox-line 1945/46: Krigsserien, nr. 4; FAC 4
Factbox-line 1946/47: 1. divisjon, nr. 2; FAC 4
Factbox-line 1947/48: 1. divisjon, nr. 2; FAC-vinnere
Factbox-line 1948/49: 1. divisjon, nr. 2; FAC SF

Med Busby ved roret vant United FA-cupen for første gang på 39 lange år. Men hva som var enda viktigere, var at Busby representerte en helt ny type manager. Visjonær, framsynt, reflektert, jordnær, men samtidig sjef med stor S,J,E og F. Men det som sjokkerte folk mest var at denne manageren deltok aktivt ute på treningsfeltet! Tidligere managere satt bak en skrivepult og administrerte klubben derfra. Men Busby fikk en tøff start. United hadde ikke noe hjem. Old Trafford lå i ruiner etter tyske bombetokter over Manchester i starten på 2. verdenskrig.

Fotball under krigen

Til tross for at en verdenskrig var overhengende, startet 1939/40-sesongen som normalt. Og United fikk en pangstart med 4-0 hjemme over Grimsby. Faktisk den beste ligapremieren på 33 år. Chelsea borte ventet i neste kamp, og 1-1 der var fullt akseptabelt, før United tapte 0-2 borte for Charlton 2. september. Det skulle vise seg å bli den siste ligakampen på syv lange år. Allerede dagen etter var 2. verdenskrig offisielt i gang, og ligaen ble umiddelbart stoppet for videre spill. Uniteds hjemmebane ble rekvirert av myndighetene som midlertidig depot for det britiske militæret, mens treningsfeltet The Cliff (som klubben hadde kjøpt noen få år tidligere) ble brukt av det britiske luftvåpenet.

Det er imidlertid ikke riktig at det ikke ble spilt fotball under krigen. Myndighetene sa opprinnelig nei til all fotballaktivitet av frykt for tyske bombefly, men gjorde snart om sin beslutning idet de mente at fotball var med på å holde moralen oppe i en tung og vanskelig periode. United deltok i spesielle krigsligaer, men disse var på langt nær så organiserte som The Football League. Spillere kunne skifte klubb når det passet, ved for eksempel utplassering i forbindelse med krigen. Prestisjen var liten. Et bevis på det er hjemmekampen mot Liverpool 1940/41 som trakk kun 1.500 tilskuere.

United vant denne krigsserien ved én anledning, i 1941/42. John Carey – som opprinnelig var sideback – ble toppscorer med 14 mål. Keeper Jack Breedon, som fikk kun 38 offisielle ligakamper, spilte 18 av de 19 seriekampene. Det samme gjorde Carey og Bill Bryant, mens de to eneste som spilte alle 19 kampene, var Bert Whalley (Whalley ble senere trener, og døde tragisk nok i flyulykken i 1958, da han var med som vikar for Jimmy Murphy) og Jimmy Porter (som døde kun 40 år gammel i 1946). Begge de to var uheldige nok til å være på høyden av karrieren akkurat den tiden, og var hjørnesteinene i hva som må karakteriseres som Manchester Uniteds glemte ligatrofé. Et lite tegn på hvor ustabile troppene til disse krigslagene var, er å se på antall spillere som ble benyttet. United brukte hele 29 spillere på de 19 kampene i «mesterskapsesongen», mens klubben til sammenligning benyttet 24 mann på 42 kamper i den siste «ordentlige» sesongen før krigen.

Old Trafford bombes

Det var natten til 22. desember 1940 det skjedde. Luftwaffe hadde utpekt industribyen Manchester som et av de strategiske målene. Selv om byen var mørklagt – for å skjule tyskernes mål – traff fienden godt, sett fra deres side. Området Trafford ble rammet hardt, og over 300 Mancunians mistet livet bare et par døgn før julen skulle ringes inn. Old Trafford ble også truffet. I dette første raidet over Trafford ble ikke Uniteds hjemmebane totalødelagt, men den planlagte krigsligakampen mot Stockport 1. juledag måtte selvsagt flyttes til County Ground.

Med sterkt begrensede ressurser som følge av krigen, arbeidet klubben på spreng for å få åpnet Old Trafford for spill igjen. 8. mars 1941 kunne man med aldri så lite stolthet igjen åpne portene for publikum da Bury kom på besøk i krigsserien. De 3.000 som hadde mulighet til å ta veien fikk se en festforestilling av en fotballkamp. Johnny Carey og Jack Rowley scoret begge hat trick i 7-3-seieren.

Møtet med Bury skulle imidlertid snart vise seg å bli den siste fotballkampen på Old Trafford på åtte og et halvt år. Fordi natten til 11. mars 1941 siktet tyskerne enda bedre og ødela store deler av industriområdet i Trafford Park. Og det som var enda verre var at Uniteds hjemmebane denne gang fikk virkelig hard medfart. Så kraftig at ledelsen snart innså at det var umulig å reparere skadene så lenge det var krig. Klubbens styreformann James W. Gibson klarte å stille noen kontorlokaler til disposisjon i Cornbrook, ikke langt unna Old Trafford. Med svært begrensede ressurser klarte Uniteds klubbsekretær Walter Crickmer å holde hjulene i gang. Crickmer fungerte som altmuligmann i disse tøffe årene, og var i praksis både sekretær, daglig leder og ikke minst manager når United spilte i krigsserien. Crickmer falt tragisk nok bort under flyulykken i München 1958, etter å ha tjent Manchester United i 26 år.

Rocca velger Busby

Mens 2. verdenskrig raste i Europa og Crickmer gjorde sitt ytterste for å holde Manchester Uniteds hode over vannet, hadde en viss ung mann ved navn Matt Busby vervet seg som instruktør ved militærakademiet. Busby hadde spilt for Manchester City, men flyttet til Liverpool i 1936 og var der til krigen brøt ut. Da gjorde Busby som de fleste briter på sin alder. Gjorde en eller annen oppgave under de britiske militære styrker. Mot slutten av krigen, i desember 1944, fikk Busby et brev av Louis Rocca. Rocca hadde tjent klubben i over 40 år, som legendarisk talentspeider og også en kort periode som manager i 1931/32. Nå var det denne Rocca igjen som gjorde genistreken ved å utpeke uprøvde og helt ferske Matt Busby som manager. De to kjente hverandre litt fra før etter Busbys tid i Manchester. Rocca skrev blant annet:

– Jeg vet ikke om du har vurdert hva du skal gjøre når krigen er slutt, men jeg har en stor jobb for deg hvis du er villig til å ta den. Jeg vil gjerne at vi treffes snarest for et møte.

15. februar 1945: Matt Busby (t.h.) underskriver kontrakten i påsyn av klubbsekretær Walter Crickmer

15. februar 1945: Matt Busby (t.h.) underskriver kontrakten i påsyn av klubbsekretær Walter Crickmer

Møtet ble raskt arrangert. Rocca anbefalte Busby til styreformann Gibson. Sistnevnte innkalte til styretmøte. Møtet ble holdt 15. februar 1945 og et samlet styre gikk unisont inn for Busby som ny manager så snart krigen var slutt. Med dette løftet i lommen dro Busby i februar 1945 til Italia som lagleder for et militærlag som skulle spille oppvisningskamper i Bari for de britiske styrkene som var der. I Bari møtte Busby Jimmy Murphy, som ledet sportsaktivitetene. De kjente hverandre litt fra før. Busbys skarpe øyne observerte et trenertalent utenom det vanlige, og tilbød Murphy jobben som assistentmanager når han selv hadde mulighet.

Ville være sjef

Matt Busby tok imidlertid ikke jobben i United uten videre. Det var en bestemt ung mann med bein i nesen. Han satte sine betingelser, og det viktigste av alt var at han forlangte å ha fullt ansvar. Han skriver i sin bok «Soccer at the top»:

– På den måten hadde jeg ingen unnskyldninger hvis jeg mislyktes. Ei heller ville jeg tilby noen. Jeg ville bare være manager hvis jeg fikk være det på min måte. Jeg ville være sjef. Skulle jeg mislykkes kunne klubben sparke meg ut og ha ryggen fri.

Og Busby hadde flere tilbud. Liverpool, der han hadde spilt fram til krigen, tilbød Busby en femårskontrakt som assistentmanager. Den skotske klubben Ayr lå langflate etter Busby som manager, mens Tottenham ikke lenge etter United-ansettelsen tilbød Busby langt bedre lønn enn hva United kunne tilby. 15 pund i uken i sesongen, samt 10 pund i uken om sommeren, var lønnen Busby aksepterte.

Ingen hjemmebane

Kampen for å få godskrevet noen penger fra krigskommisjonen skulle vise seg å bli lang og hard. I november 1944 fikk klubben en beklagelse, men United kunne ikke få kapital til å bygge opp Old Trafford fordi kommisjonen ikke syntes at banen var «total ødelagt». United anket, og i august 1945 – en måned før freden – fikk klubben 4.800 pund, nok til å dekke arbeidet med å bygge opp den ene tribuneseksjonen. Det var en lang og har kamp, og planene om hvordan Old Trafford skulle gjenreises varierte fra en gigantarena med plass til 120.000, til en stadion med tribune på bare én side.

Manchester City strakk ut en hjelpende hånd til sin røde nabo ved å tilby United å leie Maine Road for hjemmekampene. United takket og bukket, det var langt fra gratis. I 1947/48-sesongen betalte eksempelvis United 5.000 pund i leie, samt at City fikk prosenter av billettinntektene når United spilte hjemme.

Jobben begynner

I september 1945 sluttet krigen for England, og én måned etter startet mammutjobben for Matt Busby. Uten hjemmebane, knapt noen spillere og 15.000 pund på debetsiden i regnskapet. Busby skriver:

– På min første arbeidsdag tok jeg bussen til Cornbrook, til en av eiendommene til United-formann J. W. Gibson. Et av de minste kontorene huset hele Manchester Uniteds administrasjon. Den bestod av klubbsekretær Walter Crickmer, hans assistent – en ung gutt som het Les Olive, pluss nå meg.

Busby legger til:

– I det vesle rommet var det ikke mye plass til drømmer. Men drømme gjorde jeg!

Og Busby gjorde det snart klart for alle at det var han som var sjefen. Det var under en kamp at en av direktørene lente seg fram og sa høylydt: «Hvorfor gjør du ikke sånn eller sånn?» Uniteds unge, ferske manager hadde lyst til å snu seg rundt og skrike, men bestemte seg for å vente til en passende anledning.

– Passende og passende, det var på toalettet i pausen. Jeg sa: «Våg aldri å blande deg inn i min jobb igjen, og på neste møte med styret satte jeg «Innblandinger fra styret» øverst på agendaen. Det var siste gang jeg hadde trøbbel med det.

Spillerstaben var meget tynn, og fra før var det kun Johnny Carey som Busby kjente. The Football League fant snart ut at noe ligafotball ikke kunne begynne før høsten 1946, men fotballforbundet FA bestemte at den tradisjonsrike FA-cupen skulle spilles for første gang siden 1938/39. Rundene ble spilt etter hjemme- og borte-prinsippet. Ved første hinder slo United ut Accrington Stanley 7-3 sammenlagt, men røk ut for Preston i 4. runde.

Tre mann igjen

Av hele stallen fra 1938/39 var det bare Jack Rowley, Stan Pearson og Johnny Carey igjen. (Pluss Arthur Whalley og Billy Wrigglesworth, som begge avsluttet karrieren med en håndfull kamper i 46/47-sesongen). Det skulle snart vise seg at Rowley, Pearson og Carey skulle bli tre av Matt Busbys viktigste pilarer i hans kamp for å bygge opp sitt første storlag. Carey ble raskt omskolert fra å være en brukbar spiss til en høyreback i verdensklasse. Kanskje Uniteds beste noensinne. Spissparet Pearson/Rowley må uten tvil inn i kategorien blant Uniteds beste makkere på topp. I 1946/47-sesongen scoret Pearson og Rowley til sammen 45 mål på de 42 ligakampene.

Men alle tre hadde mistet seks av sine beste år som følge av krigen, og manageren måtte begynne den tunge veien å samle sammen fotballspillere han mente var gode nok for United, og som i tillegg ikke kostet rart.

Det første storlaget

Ett år etter at Busby hadde tatt over roret, kom Jimmy Murphy, som skulle vise seg å bli Busbys høyre hånd helt fram til 1970. Med kløkt, viten og tålmodighet begynte de to sammen å bygge opp et lag som snart skulle bli blant landets beste.

Den lokale Jack Crompton vare 24 år da krigen sluttet. Han utviklet seg snart til å bli en keeper i toppklasse. For øvrig en gentleman som stadig er å se når United i dag spiller hjemmekamper i reserveserien i Altrincham. Midtstopper Allenby Chilton var vervet akkurat ved krigens utbrudd, en beinhard og solid midtstopper. Johnny Morris, en liten hurtig og målfarlig indreløper. Charlie Mitten, en teknisk og ballsikker ving, og nevnte Rowley, Pearson og Carey. Der var stammen i Matt Busbys første suksesslag. Pluss selvsagt høyrevingen Jimmy Delaney, en spiller som Busby gamblet på ved å betale svimlende 4.000 pund til Celtic. Men raske Delaney viste seg strake å være en suksess. Som tørrvittige Johnny Carey brukte å si etter å ha sendt ballen fram til Delaney på høyresiden:

– Sånn, nå kan jeg ta meg fem minutter, mens «Baldy» valser rundt med ballen en stund.

Mens vi i dag kan synes tre måneder på sommeren er som en evighet å vente, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var for publikummet i England som måtte vente syv og et halvt år på å se ligafotball. Folk rett og slett hungret etter å se fotball igjen i de første årene etter krigen. To ekstreme tilfeller kan nevnes: 17. januar 1948 ble det registrert hele 81.962 på Uniteds hjemmekamp mot Arsenal i ligaen, en kamp som sluttet 1-1. Sesongen etter kom det 81.565 for å se United nedsable amatørlaget Yeovil 8-0 i FA-cupens 5. runde.

Matt Busbys usedvanlige egenskaper som trener og manager ga resultater umiddelbart. Andreplassen han førte laget til i sin første ligasesong, var en radikal forbedring sammenligned med før krigen, og Uniteds beste plassering siden ligagullet 1911. Likevel var det ikke fritt for at United-fansen var skuffet, siden gullet glapp i siste liten til rivalen Liverpool, som tok ett fattig poeng mer. Nøkkelkampen var fjerde siste match på Anfield, der vertene vant 1-0 – Uniteds eneste tap på de tolv siste kampene.

United fikk andreplassen også i de to neste sesongene, I 1947/48 var avstanden opp til mester Arsenal syv poeng, mens Portsmouth tok fem poeng mer enn toer United i 48/49. Ikke noe ligagull, men likevel følte alle i Manchester United at det bare var et tidsspørsmål før jobben til Busby & Co. ble kronet med ligapokal.

FA-cupen 1948

En forsmak på ligagullet kom i 1947/48 da United vant FA-cupen for første gang siden 1909. Men veien til Wembley var trolig den lengste og tøffeste noe lag har hatt. For ikke bare møtte United kun lag fra øverste divisjon i hver eneste runde; ikke en eneste kamp ble spilt i Manchester! «Hjemmekampene» mot Liverpool, Charlton og Preston gikk på arenaene til henholdsvis Everton, Huddersfield og Aston Villa. 3. rundekampen mot Villa borte går for å være blant de beste kamper United noensinne har spilt. For å sitere Geoffrey Green fra hans bok «There’s only one United»:

– Hvis skyene gråt, så var det gledestårer. En grå, kald vinterdag fylt med magi. Det var United som var artistene, og de vant fortjent.

6-4 seiret United den dagen, og etter å ha slått Liverpool 3-0, Charlton 2-0, Preston 4-2 og Derby 3-1, ventet favoritten Blackpool med Matthews og Mortensen. United hadde tapt 0-2 i Blackpool og spilt 1-1 mot dem på Maine Road i ligaen.

Også finalen så ut til å gå i favør av Matthews & Co, som ledet 2-1 midtveis i 2. omgang. Morris’ frispark og Rowleys suverene nikk ordnet 2-2. Ikke lenge etter fintet Mortensen vekk Chilton og kom alene mot keeper. Det var ikke noe i veien med skuddet fra Blackpool-spissen. Tvert imot. Men Crompton gjorde en av sine beste redninger i karrieren. Det ble vendepunktet. Pearson og ferske John Anderson scoret hvert sitt mot slutten, og sørget for 4-2-seier til Matt Busbys første store lag.

– Etter å ha sett hver eneste FA-cupfinale siden 1946, og flere før krigen, er det min mening at 1948-finalen er den beste finalen, basert på spenning og kvalitet gjennom 90 minutter, skrev Geoffrey Green i 1978.

United avsluttet 40-tallet ved å ryke ut knepent 0-1 for Wolverhampton i omkampen av semifinalen i FA-cupen 48/49, og som tidligere sagt å bli nummer to i ligaen.

Ligagullet, som ikke hadde kommet Uniteds vei siden 1911, nærmet seg!

Neste kapittel: 1950-55: The Busby Babes – tidenes beste lag?

 

Bestill billett!