1930-39: På kanten av stupet

Aldri har Manchester United vært nærmere stupet enn i de harde 30-årene. Både økonomisk og sportslig. Så dukket det opp en mann ved navn James W. Gibson. Og tre ukjente spillere – John Carey, Stan Pearson og Jack Rowley.

United i liga og cup

Factbox-line 1929/30: 1. div. nr. 17; FAC 3
Factbox-line 1930/31: 1. div. nr. 22 (nedrykk); FAC 4
Factbox-line 1931/32: 2. div. nr. 12; FAC 3
Factbox-line 1932/33: 2. div. nr. 6; FAC 3
Factbox-line 1933/34: 2. div. nr. 20; FAC 3
Factbox-line 1934/35: 2. div. nr. 5; FAC 4
Factbox-line 1935/36: 2. div. nr. 1 (opprykk); FAC 4
Factbox-line 1936/37: 1. div. nr. 21 (nedrykk); FAC 4
Factbox-line 1937/38: 2. div. nr. 2 (opprykk); FAC 5
Factbox-line 1938/39: 1. div. nr. 14; FAC 3

Det blå lyset ble tent allerede i tiårets første sesong, 1929/30. United avsluttet sesongen med én fattig seier på de tolv siste kampene. Selv om United fikk fem klubber bak seg på tabellen, skilte det bare to poeng fra en nedrykksplass. Det ellers så trofaste Manchester United-publikummet begynte å miste tålmodigheten. Det var passert en generasjon fra forrige trofé ble løftet (ligagullet 1911), og publikum begynte å svikte.

Bunnrekorder

Men de som syntes at en 17. plass var dårlig, burde visst bedre. Faktisk skulle det gå ti år før United klarte å få en såpass høy ligaplassering! Manager Herbert Bamlett tok fatt på sin fjerde sesong, som også skulle vise seg å bli hans siste. United tapte den første kampen meget knepent 3-4 for Aston Villa (som kom på andre plass). Det nederlaget var hederlig nok, men allikevel hadde det en dominoeffekt. United tapte faktisk sine 12 første ligakamper i 1930/31-sesongen. En stygg negativ rekord, ikke bare for klubben, men faktisk for noen klubb i øverste divisjon. Ja, United satte flere rekorder med negative fortegn i denne perioden. Fra 19. april til 25. oktober 1930 spilte klubben 16 ligakamper på rad uten seier, og de 14 siste var tap. Med andre ord over et halvt år uten gevinst, en rekord klubben heldigvis aldri har tangert. Og om ikke det var nok så spilte United 26 bortekamper i ligaen uten seier, fra 15. februar 1930 til 3. april 1931. Heller ikke den rekorden har klubben vært i nærheten av å slå siden. Og 27. desember tapte United 0-7 for Aston Villa borte. Det største tapet i Uniteds historie. I ett av tapene hadde Tommy Reid scoret hat trick, men det hjalp lite så lenge Newcastle nettet syv ganger. Store, sterke (og litt tykke) Reid kom til United i tiårets første sesong, en av de ytterst få spillerne som har kommet til United fra Liverpool. I 30/31 ble han Uniteds toppscorer med 17 mål på 30 kamper. Men Reids mål hjalp lite, for United raste ned fra toppetasjen med et brak. Det ble jumboplass og hele 14 poeng opp til en plass over streken. Ydmykende nok slapp United inn hele 115 mål på 42 ligakamper.

3.500 på Old Trafford

Nå hadde folk virkelig fått nok. Det kom bare 3.900 for å se den betydningløse avslutningskampen mot Middlesbrough (4-4) på Old Trafford, og skremmende nok hadde ikke tre måneders sommeropphold gitt folket noe mer lyst til å se fotball. Bare 3.507 trofaste sjeler møtte opp for å bivåne sesongens første hjemmekamp mot Southampton i 1931/32. Før den sesongen hadde manager Bamlett fått sparken.

Trist jul

Noe måtte gjøres, men hva? Klubben var nedsyltet i gjeld og hadde ingen muligheter til å kjøre krumspring på transfermarkedet. Klubbens sekretær fra 1926, Walter Crickmer tok over managerposten, med trofaste Louis Rocca som assistent. Duoen hadde en nærmest håpløs oppgave, men de prøvde likevel I perioden opp mot jul fikk laget fire seirer og tre tap på syv kamper, noe som var å se på som oppløftende. Og da United slo Wolverhampton 3-2 på Old Trafford 1. juledag, gikk mange i fellen ved å tro at det skulle bli en glad jul i Manchester 1931. Den gang ei! Det var returmøte i Wolverhampton dagen etter. United krasjet 0-7, en tangering av tidenes rekordtap %u2013 kun ett år før. Da spillerne gikk for å hente lønningsposten sin, kanskje for å få til en kalkun, måtte de gå tilbake til sine familier og si; – dessverre, jeg fikk ingen lønn denne uken. Klubben var nå virkelig ille ute. Midt på tabellen i 2. divisjon var én ting, men den økonomiske situasjonen var en parallell til 1902, da John Henry Davies hadde reddet klubben fra konkurs.

Gibson til unnsetning

En journalist, Stacey Lintott, fikk nyss om at spillerne ikke hadde fått lønn. Han kastet seg over skrivemaskinen for å fortelle folket den sensasjonelle nyheten om at slutten var nær for United. Men Lintott fikk det for seg at han først skulle fortelle en bekjent av seg om den store nyheten. Denne mannen het James W. Gibson. Han drev et selskap som var store på tekstil og spesialiserte seg på militæruniformer. Gibson, som var en stor sportsfantast, lyttet til historien, og tok så kontakt med United. Han la fram sine betingelser for Uniteds styre, men styret hadde i grunnen ikke noe valg. Så lenge det kom en mann som var villig til å hjelpe klubben når Manchester United var på kanten av stupet, var det bare å ta av seg lua og si «ja, takk». Gibson forlangte en plass i styret, men investerte 30.000 pund av sine egne penger i klubben. Han slettet all utestående gjeld, betalte spillerne lønn og fikk skipet på rett kjøl igjen.

Duncan ny sjef

Gibsons investeringer var såpass at klubben sommeren 1932 hadde råd til å ansette en «ordentlig» manager, etter Crickmer, som hadde ført United inn til 12. plass i 2. divisjon. Valget falt på Scott Duncan, en tidligere spiller for Newcastle og Glasgow Rangers, som skulle få 800 pund i året, en mildt sagt meget anstendig betaling for datiden. Duncan, som hadde spilte for United én gang under 1. verdenskrig, fikk midler til å forsterke laget, men om han brukte dem fornuftig kan diskuteres. Han kjøpte mange spillere fra sitt hjemland Skottland, men resultatene uteble. Riktignok var sjetteplassen i 1932/33 en forbedring i forhold til året før, men intet annet ord enn «krise» er dekkende for å beskrive Duncans andre sesong ved roret. Aldri i Manchester Uniteds historie har klubben hatt en lavere tabell-plassering enn på tampen av 1933/34-sesongen.

Farvel Spence

Ett år tidligere, ved utgangen av 1932/33, hadde en av Uniteds mest trofaste tjenere takket for seg. Joe Spence hadde så sent som i 1931/32 panget inn 19 mål på 37 kamper, men i 32/33 var det åpenbart at høyrevingen sang på siste verset som United-spiller. Hans 19 opptredener i avslutningssesongen førte ham opp i 481 ligakamper, noe som var rekord helt til Bill Foulkes på 60-tallet passerte ham. En spiller som var elsket av fansen, men som snart 35 år gammel forstod at tiden på Old Trafford var over.

Dommedag i Millwall

Kanskje var Spence glad for at han slapp å oppleve bunnsesongen 1933/34. To seirer på de åtte siste kampene før avslutningsrunden hadde presset United opp i et hjørne. Laget lå på 21. plass og under streken før ligaavslutningen mot Millwall borte. Vertene lå poenget foran, men med mye bedre målforskjell. Følgelig var det kun seier som var godt nok for United denne maidagen nede ved Londons dokker. Det er kanskje merkelig å trekke fram en bortekamp mot Millwall i (gamle) 2. divisjon, men dette er faktisk i ettertid en av klubbens viktigste seirer. Med poengtap der ville United ha rykket ned i (gamle) 3. divisjon. Moralen var såpass tynnslitt, ingen kunne forlange mer av fansen og Gibson hadde trolig trukket seg, så mange tror at dette ville fått konsekvenser for klubbens framtid i tiår framover. Hele 24.003 tilskuere presset seg innenfor portene på gamle The Den, for denne være elelr ikke være-kampen for begge lag. Kanskje tok Millwall det roligere fordi de ville klare seg md uavgjort. Uansett så spilte United sesongens beste kamp, hva innsats, tæl og lidenskap angår. United spilte %u201Dut sine hjerter%u201D, for å bruke et engelsk utrykk. John Cape og Tom Manley scoret kampens to eneste mål, og klubben var berget. På den andre siden av byen, ved Moss Side, var City ett av de beste lagene i England. De hadde et mesterskapslag på gang, og bare en uke før Uniteds skjebnekamp, hadde City løftet FA-cupen på Wembley med en viss Matt Busby på laget!

Endelig et trofé

1934/35 ble langt bedre for United. Spissen George Mutch ble kjøpt fra skotske Arbroath. (Også broren William kom, men han spilte kun for Uniteds reservelag). Spissen Mutch var en umiddelbar suksess og scoret hele 18 mål på 40 ligakamper i sin første sesong. Mutch´ scoringsrate bidro sterkt til at United omsider endte på en bra femteplass. Og i 1935/36 skulle det gå enda bedre. Faktisk så bra at klubben løftet sitt første trofé siden 1911. Unitd knivet med Charlton å vinne (gamle) 2. divisjon, men fire seirer og to uavgjorte på de seks siste kampene sikret pokalen til United. Ja, faktisk spilte United de 19 siste ligakampene uten tape, eller fra 18. januar og til ligaavslutningen 2. mai. I denne sesongen hadde United tre spillere med tørt krutt i støvlene. Harry Rowley (19), Tommy Bamford (16) og George Mutch (21) scoret 56 av de 85 målene.

Duncan ut, Porter inn

Nå var optimismen tilbake i Manchester, og styret – kanskje noe overilet – ga manager Duncan en ny femårskontrakt. Overilet fordi bare ett år senere gråt igjen den røde delen av Manchester. Til tross for en heroisk avslutning med kun ett tap på seks kamper ble det 21. plass og nedrykk. Og det i samme sesong som City vant ligaen! Midtveis i sesongen gjorde en ung spiller ved navn Walter Winterbottom sin debut for United. Han ble aldri den store spilleren klubben hadde håpet, men han gjorde langt større lykke som England-manager, fra 1946-63. Uansett; United var altså tilbake i 2. divisjon ved starten av 1937/38. United gikk inn i en skikkelig måltørke. Bamford og Mutch scoret ikke som før, og i september ble sistnevnte solgt til Preston. United gjorde i hvert fall skikkelig profitt, for spilleren som hadde kostet 800 pund kun tre år før, ble nå verdsatt til 5.000 pund. Men etter en periode på fire mål og to seirer på åtte kamper, spurte Scott Duncan om han kunne bli løses fra sin kontrakt, for å ta over Ipswich. United mente at klubben ikke hadde så mye å tape, og sa farvel til mannen som hadde ledet klubben i fem år. Men, typisk nok, åpnet alle sluser seg umiddelbart etterpå. For i Uniteds første kamp uten Duncan, vant United hele 7-1 borte over Chesterfield, etter fire mål av Bamford – som den sesongen scoret 14 mål på 23 kamper. Hvem var det så som tok over som United-manager? Det var den ukjente Jimmy Porter. Ukjent fordi han i få eller ingen bøker krediteres som manager. Men om han rent formelt fikk tittelen «manager» eller ikke er irrelevant, fordi det var Porter og ingen andre som styrte skuta fram til 2. verdenskrig. Ja, faktisk helt til mars 1944. Skotten Porter ble hentet fra Bury der han hadde jobbet som talentspeider og i mange år vært aktiv som spiller. Porter hadde med seg trener Tom Curry og sekretær Walter Crickmer, som begge tragisk døde i München 1958.

Tre debutanter

Høsten 1937 så også debuten til tre unge spillere, tre spillere som skulle sette sine preg på United i godt og vel ti år framover. John Carey, Jack Rowley og Stan Pearson debuterte alle med noen ukers mellorom. 18-årige Carey hadde sin ilddåp først, et hjemmetap for Southampton. Carey kostet klubben kun 250 pund da han kom fra den irske klubben St. James´ Gate. Uten tvil ett av de beste kjøp United noen gang har gjort, sett i forhold til pris og hvor mange kamper og hvor stor suksess spilleren siden har fått. En snau måned etter var det Jack Rowleys tur, kun 22 dager etter hans 17-årsdag. United betalte Bournemouth 3.000 pund for spisstalentet. I november gjorde så 18-årige Stan Pearson sin debut, og det til og med i den omtalte 7-1-seieren over Chesterfield.

Tilbake i toppen

Den blandingen av ungdom og rutine som United benyttet i 1937/38 skulle vise seg å være tilstrekkelig til opprykk. Det ble bare fem tap etter Duncans avskjed i november, men det ble en fotofinish. Sheffield United pustet Manchesters røde i nakken hele veien, og da status ble gjort opp i mai sto begge lag med 53 poeng – fire bak Villa, men United gikk opp på bedre målforskjell. Og nå skulle det endelig vise seg at laget var sterkt nok til å bli værende i toppdivisjonen. United avsluttet tiåret med en høyst respektabel 14. plass (den beste siden 1928/29), etter et svært så turbulent tiår med seks sesonger i nest øverste divisjon, da United hadde vært på kant av stupet både sportslig og finansielt. Men de som trodde at de mørke skyene omsider var blåst bort, skulle ta skammelig feil. For ute i Europa ulmet det til ny verdenskrig, noe som skulle få direkte følger for United.

Neste kapittel: 1940-49: Old Trafford i ruiner – Busby overtar