1920-29: De (ikke bare) glade 1920-årene

Etter fire sesonger uten fotball på grunn av 1. Verdenskrig, rullet lærkulen igjen fra 1919/20. Men «De glade 20-årene» ble så langt fra bare glede for den røde delen av Manchester.

United i liga og cup

Factbox-line 1919/20: 1. div. nr. 12; FAC 2
Factbox-line 1920/21: 1. div. nr. 13; FAC 1
Factbox-line 1921/22: 1. div. nr. 22 (nedrykk); FAC 1
Factbox-line 1922/23: 2. div. nr. 4; FAC 2
Factbox-line 1923/24: 2. div. nr. 14; FAC 2
Factbox-line 1924/25: 2. div. nr. 2 (opprykk); FAC 1
Factbox-line 1925/26: 1. div. nr. 9; FAC SF
Factbox-line 1926/27: 1. div. nr. 15; FAC 2
Factbox-line 1927/28: 1. div. nr. 18; FAC 6
Factbox-line 1928/29: 1. div. nr. 12; FAC 4

United opplevde både ned- og opprykk, og manager John Chapman gikk av under kontroversielle omstendigheter. Billy Meredith, «fotballens første superstjerne», gikk tilbake til City etter 14 år med de Røde. Isteden fikk vi nye, spennende profiler som Frank Barson og Joe Spence.

Uniteds første sesong etter det lange oppholdet endte med en brukbar 12. plass. En forbedring på seks plasser i forhold til siste sesong før krigen. Men bak disse tallene skjuler det seg et lag som var i oppløsning. Av de 26 spillerne United brukte i 1914/15 var det kun syv igjen da fotballen startet opp på ny. Disse ga seg også snart, og den mest markante av dem alle var Billy Meredith.

Manager John Robson ga seg også tidlig i 20-årene. Selv om 1. verdenskrig i praksis desimerte hans tid på Old Trafford, satt Robson ved roret fra 1914 til oktober 1921.

Uansett; John Robson trakk seg av helsemessige grunner. Han fortsatte som assistentmanager, helt til han døde tre måneder senere av lungebetennelse, 67 år gammel. En annen John, Chapman, ble Robsons erstatter. United hentet Chapman fra skotske Airdrie. Chapman styrte United-skuta i fem år, men hans avskjed med klubben skjedde under en mørk sky.

 

Chapman suspendert

I oktober 1926, temmelig nøyaktig fem år etter at John Chapman hadde ankommet Manchester United, fikk klubben et brev fra det engelske fotballforbundet, FA. Den eksakte ordlyden i brevet vites ikke, men det essensielle var i hvert fall at Chapman var suspendert ut 1926/27-sesongen, for usømmelig oppførsel. Detaljene omkring hva Chapman hadde gjort er aldri blitt kjent, men de etterlot United svært få, eller ingen, valgmuligheter. Chapman måtte gå. Klubbens trofaste tjener Clarence «Lal» Hilditch tok over laget etter Chapmans kompromitterende og plutselige avskjed. 32-åringen ledet United ut sesongen, og førte United til en høyst brukbar 15. plass, omstendighetene tatt i betraktning. Det triste var at Chapman, da brevet fra FA dumpet gjennom brevsprekken på Old Trafford, endelig hadde fått United på rett kjøl. Det hadde vært en lang og strevsom prosess som inkluderte nedrykk og tre lange, vonde år i nest øverste divisjon. Men Chapman førte United opp igjen, og hans siste hele sesong som United-manager, 1925/26, var faktisk klubbens beste hele det tiåret. Ja, niendeplassen var den beste United hadde prestert på 13 år. Og i FA-cupen kom United helt til semifinalen, noe de ikke hadde klart siden man vant pokalen i 1909. I tillegg hadde Chapman hentet noen spillere som ble svært sentrale det tiåret, for eksempel Frank McPherson, Jim Hanson og ikke minst Frank Barson.

Sterk som en okse

Frank Barson var en hardhaus, for å si det mildt. Hvis utrykket «sterk som en okse» for én gangs skyld skal kunne brukes med en viss sannhetsgestalt, må det være om denne Barson. Han var smed av yrke før han ble fotballspiller. Chapman ble imponert, for ikke å si skremt, av Barson da United møtte Aston Villa, der Barson spilte. United betalte den svimlende sum av 2 700 pund, britisk transferrekord den gangen. Men pengene skulle vise seg å være vel anvendte. Barson spilte for United i seks sesonger. Fra sin dype midtbaneposisjon var han lei å passere og i tillegg var han nærmest uslåelig i luftrommet. Store, sterke Frank Barson kom til United sommeren 1922, da United akkurat hadde endt som jumbo i (gamle) 1. divisjon. For andre gang i klubbens historie måtte United tåle nedrykk fra øverste divisjon, og 1922/23-sesongen ble den første siden 1905/06 hvor laget spilte i nest øverste divisjon.

Raskt nedover

Men United startet tiåret brukbart med den nevnte 12. plassen, med John Robson som manager. I den neste sesongen (1920/21) ble det marginalt dårligere med 13. plass. Dette skulle bli den siste sesongen for den kontroversielle artisten Billy Meredith. Han var over 47 år gammel da han spilte i ligaavslutningen mot Derby, en kamp United for øvrig vant 3-0. Dribleglade Meredith hadde kommet til United fra City i julen 1906, og han så det som naturlig å avslutte proffkarrieren der den en gang hadde begynt for 25 år siden. Men med Meredith og flere spillere borte, gikk det raskt nedover med United. I 1921/22 startet United med å tape 0-5 borte for Everton, og det skulle snart vise seg at dette stortapet ikke bare var et varselskudd. United slet mer eller mindre gjennom hele sesongen, og klarte blant annet aldri å vinne to ligakamper på rad. Da bare Sheffield United ble slått på de ti siste ligakampene var jumboplassen et uunngåelig faktum.

Spence ikke nok

Det spesielle i disse tre siste sesongene i øverste divisjon var at United sviktet offensivt. 54, 64 og 41 mål gjorde United i de tre sesongene, noe som var lite til datidens offensive fotball å regne. Dessuten var det store luker i forsvaret foran keeper Jack Mew. At det ble få mål kan i hvert fall ikke lastes Joe Spence. Spydspissen som tjente United trofast fra 1919 til 1933 ble toppscorer alle de tre nevnte sesongene, men det forteller litt om Uniteds offensive problemer når Spence (sammen med et par til) ble klubbens toppscorer med syv fattige mål, i en serie som den gang hadde 42 kamper per sesong! Men Spence gjorde så godt han kunne i en tung og vanskelig tid, og kunne slå seg på brystet som Uniteds toppscorer i halvparten av de ti sesongene på 1920-tallet.

Tre år i 2. divisjon

De tre årene United spilte i nest øverste divisjon overlot Spence imidlertid toppscorerprisen til Arthur Lochhead og William Henderson. Sistnevnte kostet klubben 1 750 pund da han kom fra Airdrie i november 1921. Manager John Chapman skjøv dermed Spence ut på høyrevingen. Selv om Henderson scoret kampens eneste mål i sin debut mot Aston Villa ble han aldri den suksessen klubben hadde håpet. Han ble henvist til reservelaget i lang tid, og det pussige er at da han endelig ble funnet god nok og hentet tilbake til førstelaget, så gikk det ikke lang tid før han ble solgt til Preston. Ja, Henderson ble Uniteds toppscorer i opprykksesongen 1924/25 med sine 14 fulltreffere, og det til tross for at han forlot United til fordel for Preston 16 kamper før slutt. Uniteds opphold i 2. divisjon ble altså på tre sesonger. United rykket opp med andreplassen bak Leicester, og spenningen var stor foran comeback-sesongen (1925/26) i toppen. Niendeplassen som United endte på i 1926/27 var definitivt godkjent, og som tidligere skrevet den beste plasseringen på mange år.

Regelendring

Sommeren etter opprykket så engelsk fotball også en litt spesiell forandring av offside-regelen. Fra nå var det nødvendig med kun to spillere (inkludert keeper) mellom angriperen og målstreken, mot tidligere tre. United utnyttet regelen ved å omskolere Frank McPherson fra midtbanespiller til spiss. Ikke tilfeldig, fordi McPherson var regnet som ligaens raskeste spiller og en som motstanderlagets forsvarere slet med etter den nye offsideregelen. I sin nye spissrolle var McPherson effektiviteten selv, noe 16 fulltreffere på 22 kamper er god nok dokumentasjon for. McPherson forlot imidlertid United til fordel for Watford høsten 1928, og også på Vicarage Road ble han en stor suksess. Etter endt karriere flyttet han tilbake til Manchester-området, men døde bare 51 år gammel. Men McPhersons effektivitet til tross, så ble han ikke Uniteds toppscorer i 1925/26. Den æren gikk til Charlie (het egentlig Clatworthy) Rennox. En stor, tøff tanksenter som var god i luften, og som scoret 17 mål på 34 kamper. Men Rennox forsvant like brått som han kom, og gikk til Grimsby etter kun to sesonger med United.

Semifinale i FA-cupen

Hva som virkelig kunne kronet 1925/26-sesongen var om United hadde klart å vinne semifinalen i FA-cupen. Laget kom helt til semifinalen for første gang på 17 år, etter å ha fått skalpene til Port Vale, Tottenham, Sunderland og Fulham i beltet på veien. Ingen ringere enn Uniteds gamle byrival City ventet i semifinalen. Kampen ble spilt på Sheffield Uniteds bane Bramall Lane, og Manchesters blå var denne dagen klart best og vant 3-0. City tapte for øvrig finalen, og rykket også ned. I tillegg til tapet ble Frank Barson dømt for stygt spill mot en City-spiller. Dommeren reagerte ikke, men FA (og den gangen var det ikke noe videoopptak!) mente å ha sett stygt spill av Barson, og ga ham en karantene på seks kamper.

Fire managere

Deretter kom det nevnte managerbyttet. John Chapman gikk i praksis av som United-manager i oktober 1926. Valget på hans erstatter ut sesongen falt på Clarence Hilditch. En 32-åring som hadde vært i United siden januar 1916. Hilditch, som fikk hele 322 liga- og cupkamper for United, var en tidlig utgave av Bobby Charlton. En gentleman både på og utenfor banen, og det sies at han aldri fikk et frispark imot seg! Men den godeste Hilditch var trolig for snill også som manager. Han var svært motvillig til å ta ut seg selv på laget, selv om det var liten tvil om at han var god nok. I hvert fall som en delvis konsekvens av det, så ramlet United nedover på tabellen, og endte til slutt på 15. plass. Det hjalp litt på resultatene mot slutten da man var fornuftige nok til å la Joe Spence gli over i en god, gammel spissrolle i stedet for høyreving. Foran 1927/28-sesongen utnevnte United Herbert Bamlett til ny manager. Den fjerde (etter Hilditch, Chapman og Robson) dette tiåret. Kun på 1970-tallet har United hatt så mange managere i et desennium. Det ville være synd å si at alt ble så meget bedre etter Bamletts ankomst. Han handlet inn Tommy Reid fra Liverpool(!), en svær, tung, men svært så effektiv spiss – i hvert fall i perioder. Bamlett kjøpte også Henry Rowley fra Shrewsbury, men innkjøpene til tross så gikk det ikke noe særlig bedre enn sesongen før. Snarere tvert imot ble det 18. plass, men oppholdet i øverste divisjon ble i hvert fall forlenget. United nådde kvartfinalen i FA-cupen, men der ble det bråstopp mot Blackburn. Herbert Bamlett hadde managererfaring fra Oldham, Wigan og Middlesbrough, men han var mer kjent som en av Englands beste dommere i mange år. En pussig kuriositet er at det var Bamlett som dømte United i kvartfinalen av FA-cupen i 1909 mot Burnley. Der han blåste av kampen 18 minutter før slutt på grunn av været da United lå under 0-1, og United vant omkampen. Uniteds legendariske talentspeider Louis Rocca fungerte forresten som assistentmanager under Bamlett. I 1927 døde også John Henry Davis. Mannen som i 1902 reddet klubben fra å forsvinne fra fotballkartet, da han ga United den helt nødvendige økonomiske innsprøytingen. Davis satt i styret helt til han falt bort, og det er i dag en minneplakett av ham i spillertunnelen på Old Trafford. Tiårets siste sesong endte – som den hadde startet – med en tolvteplass. Fram og tilbake er som kjent like langt!

Neste kapittel: 1930-39: På kanten av stupet