Veldig mye ble pakket inn i årene 1910-1919: Old Trafford ble Uniteds nye arena, klubben tok sitt andre ligagull, manager Ernest Mangnall forsvant til City, spillere ble suspendert på grunn av kampfiksing. Men mye mer alvorlig var 1. Verdenskrig. Tiåret ble snytt for fire fotballsesonger på grunn av den store krigen.

United i liga og cup

Factbox-line 1909/10: 1. div. nr. 5; FAC 1
Factbox-line 1910/11: 1. div. nr. 1; FAC 3
Factbox-line 1911/12: 1. div. nr. 13; FAC 4
Factbox-line 1912/13: 1. div. nr. 4; FAC 3
Factbox-line 1913/14: 1. div. nr. 14; FAC 1
Factbox-line 1914/15: 1. div. nr. 18, FAC 1
Factbox-line 1915/16: Krigsserien, nr. 6
Factbox-line 1916/17: Krigsserien, nr. 4
Factbox-line 1917/18: Krigsserien, nr. 8
Factbox-line 1918/19: Krigsserien, nr. 3

Det nye tiåret var nøyaktig 50 dager gammelt da Manchester United innviet klubbens nye storstue; Old Trafford. Den opprinnelige planen var å bygge en stadion med en kapasitet på 100.000. Dette ble redusert, men Uniteds nye stadion var uansett en fantastisk arena, til en kostnad av 60.000 pund – en svært høy sum den gangen. Og flyttingen skjedde i tolvte time. Bare noen uker før hadde den gamle tretribunen på Bank Street blåst ned under en vinterstormnatt, der heldigvis ingen ble skadet. Uniteds siste kamp på Bank Street ble spilt foran kun 7.000 tilskuere (5-0 over Tottenham) – en sterk kontrast til de 45.000 som så det første oppgjøret, mot den gamle rivalen Liverpool, på Old Trafford. Som en frekk gjest stjal bortelaget av med 4-3-seier og dermed begge poengene.

 

The Outcasts

Sesongen hadde imidlertid startet under svært dramatiske omstendigheter. Spillernes fagforening PFA var på ren kollisjonskurs med det engelske fotballforbundet FA (United hadde to år tidligere spilt en inntektskamp for PFA, noe både ligaen og FA var sterkt imot). FA og The Football League fryktet at spillerne, med PFA i ryggen, kunne starte debatt og diskusjon som lå utenfor det rent fotballmessige, og PFA kunne også kanskje be om støtte fra sterke industrielle fagforeninger. Fem dager før ligastart sendte fotballmyndighetene ut følgende advarsel:

– Enhver spiller som er medlem av PFA vil bli suspendert. Lønn vil bli inndratt og spilleren vil bli nektet spill i ligaen.

Selv om PFA ble stiftet så langt tilbake som 1898 slet spillernes fagforening fortsatt med å bli anerkjent. Høyere lønn for spillerne i lavere divisjoner var et skrik for døve ører. Dermed sendte PFA ut varsel om streik, noe FA og ligaen besvarte med ovenfornevnte trussel. De fleste klubbene fant ut at løsningen var å verve nok amatører til å la kampene gå som vanlig. Dog ikke United. Samtlige i United var enige om at myndighetenes trussel var feil, og på fleip poserte United (med Evertons T. Coleman) på et lagbilde der de kalte seg «The Outcasts», eller «De utstøtte». Kvelden før ligastart ga myndighetene etter. PFA ble anerkjent, suspensjonene ble trukket tilbake og kravet om bedre lønn for alle spillere ble innfridd. I manges øyne var dette en av Manchester Uniteds største seirer noensinne. Hvis det ikke hadde vært «en for alle, alle for en» i denne situasjonen hadde ikke myndighetene gitt etter. PFA var (og er) med andre ord United en stor takk skyldig.

 

Ingen trofeer

Selv om United tapte første ligakamp på Old Trafford, trykket spillerne straks den nye hjemmearenaen til sitt hjerte. United spilte syv ligakamper på Old Trafford den sesongen etter den nevnte åpningskampen mot Liverpool, og vant samtlige. Sheffield U., Bolton, Bristol C., Blackburn, Everton, Sunderland og Middlesbrough ble skalpene i beltet denne vinteren og våren. Bortestatistikken var imidlertid ikke like imponerende (ingen seirer på de seks siste kampene), og dermed ble det bare femteplass på United. I FA-cupen røk laget ut ved første hinder borte for Burnley. Tatt i betraktning av at United hadde vunnet ligaen i 1908 og FA-cupen i 1909, var 1909/10-sesongen en skuffelse. Det skulle imidlertid ikke drøye lenge før United tok sitt andre ligagull, det første på Old Trafford. United gikk nemlig til topps i 1910/11 etter en svært så dramatisk og spennende avslutning, der United faktisk fikk aldri så lite hjelp fra sin gamle rival Liverpool. Det hele stod mellom United og Aston Villa, og da United tapte 2-4 på Villa Park i nest siste ligarunde trodde de fleste at det hele var kjørt. Villa ledet med ett poeng foran siste ligarunde, der de gjestet Liverpool, mens United hadde hjemmekamp mot Sunderland. Sunderland på tredjeplass virket uansett som en langt tøffere oppgave enn Liverpool, som lå på nedre halvdel av tabellen uten noe annet enn æren å spille for. Pussig nok var det så mange som så mørkt på situasjonen før ligaavslutningen at kun 10.000 mennesker kom til Old Trafford, sesongens laveste tilskuertall hjemme. Men de som møtte opp fikk til gjengjeld juble over 5-1-seier. Samtidig gjorde Liverpool jobben mot Villa og vant 3-1. Dermed vant United ligaen ett poeng foran Aston Villa (det var to poeng for seier). Det skulle vise seg å bli Uniteds siste ligagull på 43 år.

 

Meredith og West

Enoch West skal ha en god del av æren for ligagullet i 1911. Måltyven ble kjøpt fra Nottingham Forest sommeren 1910, som erstatter for Jimmy Turnbull, som ikke fikk fornyet kontrakten. Og West ble en umiddelbar suksess. Han scoret allerede i debuten, da Arsenal ble slått 2-1 borte. Enoch «Knocker» West dannet etterhvert en meget effektiv scoringsduo sammen med Sandy Turnbull. «Knocker» ble toppscorer i sin første sesong med 19 mål på 35 kamper, med Sandy Turnbull hakk i hæl med 18 fulltreffere. Innleggene til herrene Turnbull og West, ble svært ofte besørget av Billy Meredith fra høyre og George Wall fra venstre. Wall var teknisk, rask og hadde en spesielt god evne til å skjære inn i banen og skyte når motstanderne minst ventet det. På motsatt side var Billy Meredith. Mannen med tannpirkeren som sikkert kjennetegn, og engelsk fotballs første superstjerne. En spiller som ikke uten grunn fikk tilnavnet «The Wizard», eller «Trollmannen».

 

Mangnall til City

Ernest Mangnall, som regnes som Uniteds beste manager etter Sir Matt og Sir Alex (selv om termen manager ikke var oppfunnet ennå, og Mangnall formelt var klubbsekretær), sjokkerte den røde delen av Manchester i august 1912. Brått og uventet forlot han United for å overta tilsvarende stilling hos rivalen City. Mangnall hadde ledet United i ni år, og skulle nå bli hos den blå naboen i 12 år. City-styret intervjuet Mangnall i tre timer, og annonserte én time senere sin nye manager. Mangnall var mannen som hadde stått bak Uniteds første suksessperiode, og spekulasjonene om hvorfor han plutselig gikk over til rivalen er mange. Den mest sannsynlige er at Mangnall forutså de bleke årene som snart lå foran United, mens han i City så nye muligheter. Da Mangnall omsider sluttet i City ble han direktør i Bolton, og fikk en testimonialkamp med et sammensatt Manchester-lag mot Liverpool/Everton. Uniteds siste sesong med Mangnall ved roret, 1911/12, endte med en skuffende 13. plass. J. J. Bentley overtok og ledet laget til en akseptabel fjerdeplass i 1912/13, samt en ditto skuffende 14. plass i 1913/14. Faktisk klubbens svakeste ligaplassering på 12 år, og det kun tre år etter gullet. Publikum vendte også laget ryggen, og i snitt så kun 15.000 tilskuere hjemmekampene den sesongen. Klubbens tid med suksess var definitivt over for denne gang. J. J. Bentley styrte skuten fram til desember 1914, da John (gjerne kalt Jack) Robson overtok. Og interessant nok er Robson Uniteds første offisielle manager (Mangnall og Bentley var offisielt sekretærer). Robson hadde vært manager i Brighton i seks og et halvt år, og ledet Crystal Palace og Middlesbrough før det. Robson hadde en vanskelig oppgave på Old Trafford. Han tok over et lag som hadde hatt mye suksess, men som nå ubønnhørlig var på hell. Viktige nøkkelspillere som keeper Moger, midtbanetrioen Duckworth, Roberts og Bell, venstreving Wall og indreløper Halse hadde alle forsvunnet siden ligagullet i 1911. I tillegg hadde «Knocker» West gått inn i en måltørke han aldri tidligere hadde vært rammet av. Robson skrev under 28. desember 1914, to dager etter 1-1-kampen borte mot Liverpool. United hadde før Robsons ankomst vunnet bare én av 12 ligakamper. Selv om det ble 1-2-tap mot Bradford i hans første kamp ved roret, snudde resultatene seg snart, noe ett tap på de neste syv kampene dokumenterer.

 

Kampfiksing

United berget plassen så vidt det var i 1914/15, ett poeng foran Chelsea (Chelsea slapp å rykke ned etter 1. verdenskrig, da toppdivisjonen ble utvidet fra 20 til 22 lag). En avgjørende kamp var utvilsomt 3-1-seieren over nettopp Chelsea i nest siste serierunde, men det var seieren langfredag 2. april som skulle gå til historiebøkene med negative fortegn. United vant 2-0 etter to scoringer av Charlie Anderson. Seieren kom midt i en svak periode, der United blant annet tok kun ett poeng på de neste fem kampene. United-dominansen var så stor, og så mange sjanser ble brent, at de 18.000 som hadde tatt veien til Old Trafford begynte å lure. Det ble satt ned en granskningskommisjon som kom fram til at kampen var «fikset». United-seier 2-0 ga 7-1 i odds. Merkelig nok ble resultatet stående. Spillere fra begge lag hadde hatt et møte sammen før kampen på den nå nedlagte puben Dog & Partridge, som lå ved siden av der Bishops Blaze i dag ligger. Fire spillere fra hvert lag ble funnet skyldige, og suspendert fra all organisert fotball. Dommen var opprinnelig for livstid, men flere fikk bannlysningen hevet. De skyldige i United var Enoch West, George Anderson, Arthur Whalley og Sandy Turnbull (Whalley og Turnbull spilte ikke kampen). Anderson fortsatte for øvrig med svindel også etter endt karriere, og måtte for det sone åtte måneder i fengsel. West derimot nektet kategorisk å ha vært innblandet i kampfiksing, men FA sto hardt på at han var skyldig. «Knocker» fikk aldri mer spille fotball, men fikk i hvert fall reddet ettermælet da fotballforbundet i desember 1945 hevet dommen og innrømmet at han var uskyldig dømt. West var da 59 år gammel.

 

1. verdenskrig

England erklærte Tyskland krig 4. august 1914, og det ble sett på som kontroversielt at England (og Skottland) fullførte 1914/15-sesongen, mens tusenvis av mennesker mistet livet i kampene på kontinentet. Motivasjonen var i utgangspunktet at fotball skulle fungere som «motgift» til krig, og i tillegg trodde mange at krigen bare ville vare noen måneder. Men da de enorme tragediene ved fronten ble kjent, innså fotballmyndighetene at man ikke lenger kunne fortsette. Det ble gitt tillatelse til å fullføre 1914/15-sesongen, dog uten den helt store entusiasmen fra spillere og publikummere. Ikke så merkelig, så lenge veldig mange hadde venner og/eller familiemedlemmer som kjempet ved fronten. Rent sportslig mistet fotballspillerne fem av sine beste år som aktive på grunn av krigen. Det ble gitt tillatelse til å sparke uorganisert fotball, og så lenge man informerte sin opprinnelige klubb var det ingen problemer med å spille for et annet lag. Ofte spilte man for det nye laget i forbindelse med utplassering på grunn av krigen. Følgende United-spillere var i andre lag: Billy Meredith (Stalybridge Celtic), Robert Beale (Arsenal), Pat O´Donnell (Clapton Orient og Rochdale), George Anderson (Belfast United), Joe Norton (Nottingham F. og Leicester), Arthur Potts (Southport), Walter Spratt (Clapton Orient), Arthur Allman (Stoke), George Stacey (Rotherham), James Travers (Tottenham), Frank Knowles (Arsenal og Oldham), Arthur Whalley (Clapton Orient) og George Hunter (Brentford og Birmingham). Følgende United-spillere måtte ut i aktiv krigstjeneste under 1. verdenskrig: Jim Hodge, George Hunter, Frank Knowles, James Travers, George Wall, Joe Norton, Tommy Gipps, Arthur Potts, Cyril Barlow og Sandy Turnbull. Flere av disse pådro seg skader som påvirket karrieren, og Sandy Turnbull døde under kampene i Arras, Frankrike i mai 1915. Da den grusomme krigen omsider var over 11. november 1918, hadde United også mistet klubbsekretær J. J. Bentley. Den tidligere manageren gikk bort i 1916 etter lang tids sykdom, og hans verv ble overtatt av John Robson, som fortsatt satt som manager. Da fotballen igjen rullet fra august 1919 hadde United vervet en ny og spennende spiss, ved navn Joe Spence.

Neste kapittel1920-29: De (ikke bare) glade 1920-årene

 

 


Tilbake til forsiden