Er det noen andre av dere som savner at United er i Europa? Eller synes at ukene går litt saktere siden det er så få kamper? Ta oktober som et eksempel: United spiller tre kamper i hele måneden. Derfor har jeg tenkt litt tilbake på tidligere turer, som den første jeg hadde i Champions League noensinne – borte mot Honved i 1993.
Det var Uniteds første kamp i turneringen på 26 år, og formatet på turneringen var ganske annerledes enn det er nå. Det var bare mesterne fra de enkelte land som kom med, og lag fra de lavest rangerte nasjonene kom med i en innledende runde (Rosenborg slo Luxembourgs mestere før de tapte mot Austria Wien), mens gigantene kom med i 1. runde som da var knockout-runde med en gang. Det er bare 21 år siden, men mye har endret seg.
Annonse
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Internett ble så vidt brukt, mobiltelefoner fungerte ikke utenlands, og det fantes ikke såkalte billige flyselskaper.
Når det gjelder fotballen så har kvaliteten på banene blitt bedre, og bestikkelser og korrupsjon er ikke lenger like fremtredende. Den gangen fikk ikke en gang de regjerende mesterne fra Marseille delta etter kampfiksing-skandalen året før, og selv om Dinamo Tiblisi slo Linfield, så ble de kastet ut av turneringen for å ha forsøkt å bestikke en dommer. Linfield gikk dermed videre før de tapte knepent med 3-4 mot København.
Akkurat det betydde imidlertid lite for United-fansen som ventet på et nytt eventyr etter den katastrofale exiten i 1. runde av UEFA-cupen sesongen før.
United trakk de ungarske mesterne Kispest Honved, og første kamp var i Budapest. En gjeng av oss planla umiddelbart hvordan vi skulle komme oss fra Irwell-elva i Manchester til Danube-elva i Budapest – eller ‘Onved som byen ble omtalt som blant oss fra Manchester.
Vi kom raskt frem til at fly var for snobbene, og selv A-lagets fly var ikke spesielt luksuriøst. Spillerne reiste nemlig med en liten, chartret såkalt turbo-prop fra Manx Airlines.
– Manx Airlines, spurte noen da spillerne gikk om bord.
– Hva betyr det? At den ikke har noe haleror?
Annonse
Eric Cantona leste Confidences av Marcel Pagnol om bord. Paul Ince satt med det nå for lengst nedlagte style-magasinet «The Face», mens Lee Martin forsøkte å stikke unna med Ince’ walkman, før han fikk klar beskjed om å «F**k off, vil du…».
Journalister reiste sammen med spillerne på flyet, men ingen turte å ta kontakt med Ryan Giggs – av frykt for å bli sendt hjem med neste fly av Ferguson.
Andre brukte i stedet 72 timer på buss, noe som faktisk medfører en ganske mye dårligere livskvalitet. En fyr dro det imidlertid enda lenger – han kjørte den lille kassebilen sin hele veien på egen hånd.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Ryktene begynte imidlertid å bre om seg – og tro meg, slike turer i Europa var full av rykter og lite fakta – om at kampen var i ferd med å bli flyttet fra Nep-arenaen med plass til 72.000 tilskuere. Honved, en gang Ungarns stolte militærklubb, hadde et godt rykte for å ha produsert spillere som Ferenc Puskas og Sandor Koscsis som spilte da Ungarn var blant Europas aller beste, men den vanlige arenaen deres hadde bare tribuner på tre sider og kun plass til 13.200 tilskuere. Den lå også midt i byens verste industriområde som luktet av syre, men jo da, det var der United-kampen skulle spilles. Siden tusenvis av United-fans hadde sagt at de kom til å dra så ble plutselig det å få fatt i billett et visst problem.
Likevel, tre dager før avspark, begynte de første fra Red Army å ankomme landet som russiske Red Army hadde forlatt fire år tidligere.
Min gjeng reiste med tog, båt og bil, og det hele startet med en fem times biltur til Dover, før vi tok ferga derfra og over til den belgiske havnebyen Ostend. Det var imidlertid bare så vidt vi rakk fergen.
Selv koste jeg mens jeg ble stående å se på de hvite klippene ved Dover da fergen la av sted. Om ikke annet koste jeg meg fordi jeg slapp å henge over og ut fra siden av ferga – som en del andre av kompisene mine lekte seg med. Å ikke måtte frykte for livet var sånn sett en god start på en lang reise. Det var også interessant å se de andre reisende. Det var Cardiff-fans på vei til Liege, Celtic-fans på vei til Bern og Aston Villa-fans på vei til Bratislava.
Annonse
Vi hadde tre timer i Belgia før natt-toget videre til Wien, men blåskjell og pommes frites (belgisk spesialitet) ble byttet med med et besøk på McDonalds og alkohol kjøpt inn på tax free-butikken på ferga. Fem av oss tok så plass på toget, men det var bare fire som hadde billetter.
Konduktøren skjønte raskt at sistemanns historie om at han «ikke klarte å finne billetten» var oppspinn, og ville kaste ham av toget.
Da ble han imidlertid gjort oppmerksom på at våre forfedre hadde reddet hans land ikke bare én, men to ganger fra tysk okkupasjon. Det ble også gjort et forsøk på å overbevise konduktøren om at en i den billettløses familie på egen hånd hadde forsøkt å frigjøre den belgiske byen Mons fra tyskerne, men det ble å gå litt for langt.
Uansett, det hele endte med et smil, og konduktøren ba oss bare om å holde en lav profil om bord. Det var lett. Vi var uansett i en sovekupe og vi var utslitte. Det lå imidlertid mange farer forut på denne togreisen hvor vi også fant gratis belgisk sjokolade på hvert eneste sete.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Grensevakter kom inn på toget da Belgia ble til Tyskland, og det ga oss et nytt problem. Den tyske vakta ville nemlig trolig ikke latt seg imponere av våre krigshistorier, og Mr. Billettløs måtte derfor gjemme seg under våre seter hele natta gjennom.
Vi opplevde også jevnlig at kupedøra ble åpnet av håpefulle tjuvfanter fra Manchester. De kunne imidlertid ikke rane oss siden vi også var United, og anmodningene om vi kunne samle sammen ti pund til dem ble avslått. Vi avslo også sjansen til å kjøpe nylig ervervet tjuvgods.
Da natta ble til dag kom vi til Østerrike, og fikk et par timer i landets flotte hovedstad, Wien. Vi forventet da å møte en rekke andre United-fans, men så ingen før toget var i ferd med å tøffe videre.
En gjeng med fans ventet nemlig på Phil fra Blackpool som hadde ansvaret for alles billetter, men det var ett problem: Phil var ikke der. Gutta spurte vakten om toget kunne vente, men fikk nei. Heldigvis, Phil fra Blackpool, som tydeligvis hadde sett litt for mange romantiske B-filmer, kom plutselig løpende oppover plattformen viftende med billettene, og 40 United-fans var dermed bare fire timer unna Budapest. På veien passerte de Györ som United hadde spilt i et tiår tidligere.
Vi ankom Budapests majestetiske sentralstasjon på ettermiddagen, og det viktigste da var å få vekslet penger, finne et overnattingssted og stirre på de nærmest umulig så vakre damene som tuslet rundt der i korte skjørt, takket være september-sola. De kikket imidlertid bare på oss med samme sympati som om de hadde tittet inn i et gammelt barnehjem, som fra Charles Dickens’ dager. Forskjellen var bare at gutta her gikk i Ralp Lauren-skjorter, og at engelske fotballfans, så godt som uten unntak, ble sett på som fotballpøbler.
Noen fikk fatt i den engelske utgaven av avisa «Hungarian Times». «Red Army Invasion» var overskriften der. Det stod også at vi oppførte oss bra, selv om utkasterne som jaget oss ut av en strippeklubb senere den natta trolig ikke var enige.
Annonse
Så kampdagen. Venner ankom etter en 36 timers bussreise fra Manchester, og en av passasjerene hadde snakket non stop om sommerferien sin til Mallorca. Han ble deretter kun omtalt som «Mallorca». Utendørs spa fikk liv i de fleste, selv om pensjonistene lo godt da de så den lilla badeshortsen til en waliser som hadde blitt med. Det ble ikke noe bedre av at han nektet å hoppe uti, fordi han hevdet at han mislikte vann.
United-fans fylte etter hvert opp barene ved siden av den enorme Danube-elva, og Pete Boyle sang «We’ve got the Mickey Phelan» fritt etter sangen «You’ve lost that loving feeling». Den ungarske leke-fotballpøbelen med t-skjorte med bilde av en britisk bulldog skjønte ikke helt den.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Et 6 x 2 meter stort flagg med påskriften «17 YEARS» ble hengt opp nær en statue, og det var første gang det ble tatt i bruk. Det ble oppdatert hvert år helt til Manchester City omsider vant et trofé igjen i 2011. Vi hadde også et flagg med «Manchester 2000» før det skulle offentliggjøres hvem som fikk OL i år 2000 – som jo endte i Sydney – omtrent så langt unna Manchester som mulig var.
Vi dro til den beskjedne arenaen via et eldgammelt trikkesystem, kjørte forbi nedkjørte gamle Trabant-biler fra tiden da landet ble ledet fra Moskva og gjennom forstedene i Kispest. Der var det satt av en tribune med plass til 2.000 fans, men da fulle United-fans kom sent førte det til at tåregass ble brukt til å spre de sinte tilskuerne, men heldigvis – større oppstandelse ble unngått.
United-seksjonen ble omgitt av mer originale flagg enn de nå vanlige trefargede flaggene. Union Jacks var populære, og to United-fans klatret opp i et flomlys for å få opp det svære «17 Years»-banneret. United, noe hindret av at det bare var lov å bruke tre utlendinger, vant 3-2 etter to mål fra Keane og et tredje fra Cantona.
De røde gikk dermed videre med 5-3 sammenlagt, og til en 2. rundekamp mot Galatasaray. Forholdet mellom United- og Kispest-fans i Ungarn, selv Ultraene, var godt, men forholdet til Galatasaray-fansen i Tyrkia ble ikke akkurat like positivt.
Mitten’s column in English
On Honved in 1993
By: Andy Mitten
Is anyone else really missing European football? Finding that the weeks drag because there are so few games: three United matches in the whole of October for instance? I’ve started to reminisce about past trips like my first ever European Cup away game at Honved in 1993.
It was United’s first game in the competition in 26 years and though it was the first season of the Champions League, the format was quite different from now – only champions of domestic leagues were allowed in for a start. Teams from lower ranked football nations entered a preliminary round (Rosenborg beat Luxembourg’s champions before losing to Austria Vienna), while the giants entered the first round – a straight knock out.
Annonse
It’s only 21 years ago, but so much has changed. Internet was barely used, mobile phones didn’t work abroad and there were no budget airlines.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
For football, the quality of pitches has improved greatly, while bribes and corruption appear less of an issue – at least in the Champions League. Holders Marseille weren’t even allowed to enter the tournament after a match fixing scandal and while Dinamo Tblisi beat Linfield, they were disqualified for attempting to bribe the referee. Linfield progressed and were narrowly beaten 3-4 by Copenhagen.
All of this was peripheral to United fans waiting for an adventure after a disastrous UEFA Cup exit in the first round the previous season. United were drawn with Hungarian champions Kispest Honved with the first leg in Budapest. A group of us immediately set about getting from the banks of the River Irwell to the Danube – or ‘Onved as it became known in Mancunian parlance. Flights, we quickly concluded, were for posh people. Even the team flight wasn’t luxury, but a tiny chartered Manx Airlines turbo-prop.
‘Manx Airlines?’ someone asked as the players boarded, ‘Does that mean it hasn’t got a tail?’ Eric Cantona read Confidences by Marcel Pagnol, Paul Ince read long gone The Face style magazine and Lee Martin tried to snatch Ince’s Walkman before being told to ‘Fuck off, will ya’. Journalists travelled on the plane, though none were allowed to approach young Ryan Giggs for fear of being sent back on the next plane by Ferguson.
Spending 72 hours on a coach would vastly reduce the will to live and friends who did almost all regretted it, while one Red went even further and decided to drive his van all the way.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Rumours – and European trips were ripe for rumours as hard facts were scarce – began to swirl that the game would be switched from to the 72,000 capacity Nep Stadium. Honved, once Hungary’s privileged army club, had a lofty reputation because they provided Ferenc Puskas and Sandor Kocsis et al for Hungary’s Mighty Magyars, but it was belied by their basic ground comprised of a low bank of uncovered terracing on three sides and holding only 13,200. It was surrounded by an industrial complex spewing an acrid stink, and an abattoir. But it would stage the United game.
With thousands of Reds saying that they intended to travel, getting a ticket became another source of conjecture, yet three days before the match the Red army began to advance into a country that Russia’s Red Army had only departed four years earlier.
We would travel by train, boat and automobile starting with a five-hour car trip to Dover before a ferry to the Belgian port of Ostend. A ferry we nearly missed. I enjoyed it watching the white cliffs of Dover slip away, if only because I wasn’t being suspended over the side of the vessel by mates who fought it would be fun as on a previous sortie. Not fearing for my life was a good start to a long journey, as was seeing the mix of other passengers. Cardiff fans were en route to Liege, Celtic were in Berne and Aston Villa in Bratislava.
We’d have three hours in Belgium before a night train to Vienna. Ideas of moules-frites were side-lined for a McDonald’s and alcohol carried from the duty free allowance. Five of us boarded the train but only four had tickets. The guard was wise enough not to believe his story of being unable to find his ticket. He said he should throw the ticketless offender off the train, but smiled (probably with disbelief) when it was pointed out that our forefathers had saved his country not once, but twice, from German occupiers. Attempts to convince him that the offending passenger’s relative had single handedly taken on the German Army at Mons in an attempt to liberate Belgium were perhaps stretching it, but he looked upon us kindly and told us to keep our heads down. That was easy, we were in a sleeper carriage and knackered.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
Yet there were dangers aplenty on this trans-European rattler with complimentary Belgian chocolates left on each seat. Passport guards boarded as Belgium became Germany, where a change of guard bought new problems. A German guard would hardly buy the line about the war would he? Mr ticketless spent the night hiding under the seats, while our compartment door was opened by a curious combination of opportunistic Mancunian blaggers. They couldn’t rob us as we were also United and their request for «a tenner between you» was declined. As was the chance to purchase some recently acquired contraband.
Daylight brought Austria and a couple of hours in its fine capital, Vienna. We’d expected to see other Reds there but saw none…until our train was about to leave for Budapest. A gang of fans were waiting for Phil from Blackpool as he had their group ticket. And Phil wasn’t there. The lads begged the guard to hold the train but he declined, but Phil from Blackpool had clearly watched too many romantic B movies and was preparing to make an entrance, running up the platform waving the group ticket. Forty Reds were now just four hours from Budapest, passing Gyor where United had played a decade previous.
Budapest’s imposing main train station was reached in the afternoon. The priorities were changing money, finding beds for the night and eyeing up impossibly attractive women in short skirts thanks to the September sunshine. They’d look at us with the pitying eyes of someone who’d poked their head into a festering Dickensian orphanage, where the kids wore snide Ralph Lauren shirts. English football fans were, almost without exception, considered hooligans.
A copy of the English language ‘Hungarian Times’ was thrust forward. ‘Red Army Invasion’ was the main headline. Us – 2,000 of us according to the article. It also said that we were well behaved; though the bouncers who chased us out of a strip bar later that night were unlikely to concur.
Matchday. Friends arrived after a 36-hour coach trip from Manchester. One fellow passenger hadn’t shut up about a summer trip to Majorca and was simply known as ‘Majorca’. Familiarity had bred contempt. Our friends were brought back to life in the outdoor spa baths, though even the unfashionable elderly pensioners laughed at the purple y-fronts worn by a Welshman who’d joined our party. Worse, he refused to take the plunge, claiming he didn’t like water.
Reds were soon packing the bars in the stunning setting by the mighty Danube, while Peter Boyle sang ‘We’ve got that Mickey Phelan’ to the tune of ‘You’ve lost that loving feeling’. That confused the watching Hungarian pseudo-hooligans wearing British bulldog t-shirts. A 6×2 metre flag with ’17 YEARS’ on appeared near a statue, the first time it was spotted. It would be updated every year until Manchester City won a trophy in 2011. And we had a flag of our own with ‘Manchester 2000’ on ahead of the announcement of the 2000 Olympics. Which went to Sydney, about as far away from Manchester as possible.
This article is copyrighted to United.no. If it gets copied and pasted onto another website, we’ll act accordingly for copyright infringement.
We travelled to the modest stadium by an underground and ancient tram system, past broken down Trabants from bygone Moscow-led days in the rundown suburb of Kispest. One turnstile block for 2,000 fans and drunken Reds arriving late led to tear gas being sprayed to disperse an angry crowd, though mayhem was thankfully prevented.
The United end was surrounded by flags of originality rather than standard tricolours. Union Jacks were popular while the ’17 Years’ one was unfurled by two Reds who scaled a menacing communist-era floodlight to great cheers. United, restricted by the three foreigner rule, won 3-2, with two from Keane and a third from Cantona.
The Reds went through 5-3 on aggregate to a second round game against Galatasary of Turkey. Relations had been good between United and Kispest fans, even with their hardcore Ultra Red Boys. Relations wouldn’t be quite so positive in Turkey.
