1996-99: Europa erobres på ny

Bayern Munich v Manchester United Tre liga- og to FA-cuptroféer; og alt dette på bare fire sesonger! Det var fasiten da status ble gjort opp etter dobbeltriumfen i 1995/96-sesongen. Anført av sin talisman, Eric Cantona, hadde Manchester United så definitivt overtatt den engelske fotballtronen. 

Men hva nå? Hvor skulle veien gå videre? Kunne dominansen fortsette? Hva mer var det å bevise? Ville spillerne klare å bevare sulten på nye mesterskap? Vel, med Alex Ferguson i managerstolen var det ingen grunn til å betvile det siste. Nå siktet den skotske magikeren mot et nytt mål – Champions League-tittelen! Nesten 30 år var passert siden klubben sist hadde vunnet det gjeveste av UEFAs klubbtroféer. Nå var tiden inne for et nytt og helhjertet forsøk.

1996/97

Likevel, om Ferguson skulle lykkes med sitt ambisiøse mål, var han klar på at laget hans – til tross for dobbelttriumfen foregående sesong, først måtte tilføres nye, friske krefter. Forventningene var enorme blant fansen denne sommeren, en sommer hele fotball-England sto på hodet. Landet var åsted for det pågående EM-sluttspillet, og Three Lions’ «Football’s coming home» ljomet ut fra hvert eneste høyttaleranlegg fra Lands End i sørvest til Berwick Bridges i nordøst. United-fans, fortsatt i seiersrus etter vårens bravader på Old Trafford, var imidlertid først og fremst opptatt av å diskutere hvilke EM-stjerner som ville finne veien til Sir Matt Busby Way når mesterskapet var over.

Storfisken glapp

I denne forbindelse var den snaut 26 år gamle England-spissen Alan Shearer på alles lepper. Ja, det var nærmest allment akseptert at Blackburn-spissen ville bytte blåhvitt ut med Uniteds berømte røde trøye, og derved gjøre et allerede tilnærmet komplett lag bortimot uovervinnelige.  Følgelig kom det som et lite sjokk da den fryktede målscoreren lot seg overtale til å skrive under for sine barndomshelter fra Newcastle. Det gjorde han for rekordsummen £15 millioner.

Og United? Joda. Selv om manager Ferguson måtte se Shearer sprelle ut av håven i siste, avgjørende øyeblikk, lyktes han da i å hale andre om bord. Noen ville kanskje si en hel stim. Totalfangsten – fem mann – var nemlig uvanlig stor til den skotske manageren å være. United-fans som sto på bredden og fulgte med, var likevel alt annet enn imponert. For hvem i all verden var disse spillerne? Kunnskapen om den 22 år gamle nederlenderen Jordi Cruyff, begrenset seg til etternavnet.  Og landsmannen hans, Raimond van der Gouw, en 33 år gammel keeper? Hva skulle vel United med ham? Uansett ville han jo være sjanseløs mot Peter Schmeichel, verdens beste i sin posisjon.

Tsjekkiske Karel Poborsky hadde riktignok lobbet inn vidundermålet som senket Portugal under EM, men bortsett fra det …? For ikke å snakke om de to nordmennene. Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær … Hvem i all verden var det for noen, og hva kunne vel de utrette for verdens største fotballklubb?
På et av klubbens tidligste og uoffisielle nettforum, kunne en selvutnevnt «ekspert» informativt fastslå at begge to var «shit».
Alex Ferguson måtte tåle mye kritikk for en sommerhandel mange skuffede fans oppfattet som satsing på kvantitet, fremfor kvalitet.

Wembley-suksess og verdensberømmelse for Beckham

Likevel, og til tross for at EMs største navn hadde unnsluppet, fikk Fergusons lag en strålende start på sesongen. Den ble innledet med det tradisjonelle Charity Shield-oppgjøret på Wembley, hvor 4-0-seieren over et på forhånd revansjesugent Newcastle var klar beskjed om at forrige sesongs dobbeltvinnere ikke ville la seg pille på nesen denne sesongen heller. I ligaåpningen helgen etter, fulgte så laget opp med 3-0 over Wimbledon på Selhurst Park. Sistnevnte kamp skulle bli David Beckhams definitive gjennombrudd som verdensstjerne. På stillingen 2-0, og med poengene allerede halvveis av gårde til Manchester, bestemte Uniteds ferske nummer 10 seg for å sette et skikkelig punktum på en solfylt ettermiddag i Sør-London. Oppgjøret var inne i siste spilleminutt idet han løftet blikket og så Dons-keeper Neil Sullivan befinne seg farlig langt ute fra eget mål. Dermed aktiverte Becks sin ultrapresise høyrefot og lappet til læret. Resten er historien om den desperate målvakten som løp og løp, men hjelpeløs og sjanseløs måtte konstatere at ballen ubønnhørlig dalte ned i nettmaskene fra 54 meter lenger ute.

Ole Gunnar Solskjaer of Manchester United goes for the loose ball with Peter Fear of Wimbledon.

Ole Gunnar Solskjær med pangdebut på United-karrieren.

«The baby-faced assassin»

Etter den fine starten endte de tre neste kampene skuffende nok med poengdeling. I den ene av dem, hjemmemøtet med Blackburn, stiftet United-fansen for første gang bekjentskap med den 23 år gamle nykommeren Ole Gunnar Solskjær. Blackburn ledet 2-1 idet nordmannen ble sendt utpå, men måtte snart se ledelsen glippe. Det tok nemlig bare seks minutter før «the Baby-faced assassin» tegnet seg på scoringslisten for sin nye klubb. Det var Solskjærs første nettkjenning i en debutsesong hvor han til slutt ble klubbens toppscorer med 19 fulltreffere.

Champions League og Svart oktober

I mellomtiden var gruppene til klubbens store satsningsområde, Champions League, klare. Resultatet av trekningen ble dobbeltmøter med Juventus, Rapid Wien og Fenerbahçe, noe som innebar en overkommelig oppgave. Det mente i det minste majoriteten av klubbens tilhengere. Og overkommelig skulle det bli. Selv med tre 0-1-tap, hvorav to forårsaket av den italienske storklubben. Det tredje kom høyst overraskende mot Fenerbahçe, og var rødtrøyenes første hjemmenederlag noensinne i Europa. Resultatet markerte også slutten på en måned som hadde startet som Rød oktober, og endt opp som Svart oktober. Etter 1-0 over Liverpool på Old Trafford og 2-0 over Fenerbahçe i Istanbul, var det ingen som kunne forutse 0-5 for Newcastle på St. James’ Park eller like vanvittige 3-6 for Southampton på The Dell. Den miserable sekvensen ble deretter gjort enda mer smertefull da Chelsea kom på besøk og helte ytterligere salt i et gapende sår. Oktober var riktignok blitt til november, men det spilte mindre rolle. Nå ville ABU’ernes latterliggjøring av dobbeltmesterne ingen ende ta. Budskapet derfra var tindrende klart: Manchester Uniteds storhetstid var over – ENDELIG! Men, som så ofte før, og enda oftere siden: spåmennene viste seg å være like pålitelige som Lex Luthor.

Nyttårsfeiring på andreplass

Selv om United ikke bestandig briljerte spillemessig, ble det også servert store, minnerike stunder, som Eric Cantonas målfeiring etter 5-0-scoringen mot Sunderland, og overkjørselen av Nottingham Forest på et iskaldt City Ground, 2. juledag. At Liverpool tronet på toppen av Premier League-tabellen var det ingen som tok særlig alvorlig. Sammen med Arsenal og Newcastle, så scouserne likevel ut som Uniteds hardeste utfordrere til ligatittelen. En måned etter nyttår hadde United imidlertid lagt samtlige bak seg, en posisjon som ble beholdt resten av sesongen.

Ut av FA-cupen; til semifinalen i CL

Da gikk det ikke fullt så bra i hjemlig cupspill. I Ligacupen var Leicester blitt for sterke i 4. runde, og nå gjorde Wimbledon likedan på samme stadium i FA-cupen. I Europa derimot, syntes ingenting å stoppe Alex Fergusons gutter. Porto, for eksempel, kom breddfulle av selvtillit til Old Trafford og det første kvartfinalemøtet mellom klubbene i Champions League, etter å ha tatt 16 av 18 mulige poeng i gruppespillet. Det skulle bli en av den berømte arenaens aller største kvelder. Portugiserne ble knust 4-0 etter en blendende forestilling, og dermed hadde United redusert returen i Portugal til en formalitet. Oppgjøret på Estadio das Antas endte 0-0, og huskes først og fremst for politiets bruk av gummikuler og generelt brutale og provoserende fremferd mot tilreisende fans.

Bittert CL-nederlag

United var nå bare 180 minutter unna selveste Champions League-finalen. Først måtte imidlertid Borussia Dortmund elimineres i semifinalen. Både spille- og sjansemessig viste rødtrøyene seg som klart bedre enn sine motstandere, både i Tyskland og hjemme på Old Trafford. Likevel endte det hele i skuffelse. Tyskernes betongforsvar, anført av midtstopperkjempen Jürgen Kohler, klarte nemlig på mirakuløst vis å stenge United-angriperne helt ute. Og, når Borussia selv klarte å utnytte bakrommene ved to anledninger, en gang i hver kamp, var United ute av Champions League. Deretter gikk Borussia hen og vant 3-1 over Juventus i finalen.

FUSSBALL: MANCHESTER UNITED

PL-vinnere igjen – og Kongen abdiserer

Premier League-kronen kunne derimot ingen av konkurrentene rokke ved. Til tross for bare 75 poeng på 38 kamper, ble United igjen suverene ligamestere, denne gang syv poeng foran trekløveret Newcastle, Arsenal og Liverpool. Det ble feiret med 2-0 over West Ham hjemme på Old Trafford.
Det ingen ante noe om der og da, var at kaptein Eric Cantona hadde vært i aksjon for siste gang i obligatorisk sammenheng. En uke etter å ha løftet ligatroféet for fjerde gang på fem sesonger, spilte United-kapteinen i testimonialkampen for David Busst, Coventry-forsvareren som året før hadde pådratt seg seg en karriereødeleggende skade på Old Trafford.
Umiddelbart etter å ha deltatt i inntektskampen for uheldige Busst, sendte det franske geniet ut sjokkmeldingen om at han hadde bestemt seg for å legge opp, og det med umiddelbar virkning.

Da det første sjokket hadde lagt seg, dukket det uunngåelige spørsmålet opp: Hva ville Eric Cantonas beslutning ha å si for Manchester United? Kunne klubben fortsatt vinne troféer uten sin store leder og kaptein?